Dagen Norge blir glad i samene

Den store Utviklingen er summen av handlinger i det små. Når det går galt i det store, er det synlig i det små. Her i Frakkfjord og to andre steder i nærheten har Loppa kommune til tross for langvarig motstand lagt planer om nye anlegg for lakseoppdrett. Det som først og fremst blir synlig her i det små er hvorfor Norge trolig kommer til å bli mye gladere i samene enn de ble 11. oktober.

11. oktober 2021

Don Quijote var en framsynt mann. I dag er mer en halvparten av Norges befolkning motstandere av vind-industri. Fram til nylig har imidlertid kampen mot vindmøller jevnt og trutt endt i nederlag. Men 11. oktober 2021 vant samene på Fosen kampen mot mange møller. Og Norge ble plutselig gladere i samer.

Akkurat den gleden kommer til å gå over. Samenes seier skyldes FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (for nasjonale minoriteter). Etter dommen 11. oktober vil mange mølle-vinger på vei nordover snu og sette kursen mot alle andre i landet.

Når Norge trolig kommer til å bli mye gladere i samer likevel, skyldes det noe bunnsolid. Den gleden kommer ikke til å gå over.

En pussig felles arena

Ser vi på den felles historien til samer og nordmenn er kampen mot vindmøller bare en av mange saker vi hittil har tapt. Tilbakeblikket viser oss et sørgelig prinsipp: Vi er dressert til å møte opp og ta alle kamperpå en arena hvor vi vinner litt av og til, men for det meste taper.

Taper-sakene følger mønsteret fra striden om medlemskap i EU. Mange mente medlemskap ville frarøve oss den nasjonale selvråderetten, flertallet av politikerne og myndighetene forsikret at det absolutt ikke ville skje. Uten å spørre oss meldte de Norge inn i EØS. I dag vet alle at 99 % av EUs lovverk er innført i Norge. Men innen sannheten kom for en dag, var det for sent. Saken var tapt og et nytt bidrag til Utviklingen realisert.

Mønsteret i motargumentene fra myndighetene har et påfallende fellestrekk; de er usanne, men ekstremt beleilige. Det virker som om de er gjort bevisst. I tilfellet snakker vi om tilsiktet forvrengning, bløff og løgn. Men som vi alle vet består myndighetene av solide og anstendige enkeltmennesker. Det kan umulig være gjort bevisst? Utsikten fra den lille saken om lakseoppdrett i Loppa gir et interessant innblikk i hvorfor det går galt.

Et totalhavari i det små

Til Loppa og oppdrettsaken ankommer forskningsprosjektet Salcod. Og når vitenskapen dukker opp, trekker vi et lettelsens sukk. Vitenskapen er den profesjonen vi regner som mest solide og anstendige av alle. Vi tar for gitt at de kommer til å spore opp de avgjørende konsekvensene av oppdrett og peke ut forsvarlige utvidelsesmuligheter eller nødvendige begrensninger. Om forskningsresultatet tilsier det vil de anbefale å redusere antall anlegg langs hele kysten.

Men nei. «Forventet nytteverdi: Alt i alt vil dette smelte sammen til forbedrede råd til myndigheter, næringer og befolkning om hvordan man kan sikre akvakulturvekst samtidig med bevaring av villfisk og bærekraftig fiskeri.» (Sitat fra Salcods prosjektplan oversatt fra engelsk.)

Etter som prosjektet er tenkt å ha nytteverdi må vi anta det skal undersøke påvirkningen av oppdrettsanlegg med normal størrelse. Her er i tilfellet hva vi finner etter å ha oversatt videre fra myndighets-norsk til virkelighetens verden:

Vekst i oppdrettsnæringen er forhåndsgodkjent. Garanti mot total utslettelse av villfisk har fått betegnelsen bevaring. Stabil bestand av overlevende villfisk på et hvilket som helst minimalistisk nivå har fått betegnelsen bærekraftig. En halv million laks innestengt finne mot finne i påvente av en avsluttende sultperiode og slakting mens de delvis blir fødd opp på landbruksprodukter fra et utviklingsland med millioner av underernærte og får oversvømme fjorden med avføring tilsvarende en norsk småby på 17000 mennesker har fått betegnelsen kultur. Kunnskap om hvordan konsekvensene av denne overkjøringen kan bli litt mindre katastrofal blir kalt forbedrede råd.

Hva skal til for å få vitenskapen til å ende i en slik krasjlanding?

Rekonstruksjon av hendelsesforløpet

Isaac Newton er vår mann. Jo tyngre et legeme er og jo raskere det beveger seg, sier Newton, desto større krefter har vært i aksjon. Vitenskapen er det tyngste vi har. For å bevege den så raskt fra ideal til parodi må det være store krefter i aksjon. Bruker vi utsikten fra saken her i det små får vi øye på dem.

Loppa kommune sier planene om flere oppdrettsanlegg er gjort for å «skaffe arbeidsplasser». Den begrunnelsen hører hjemme sammen med «kultur», «bevaring», «bærekraftig» og «forbedrede råd». Sannheten er noe annerledes.

Den norske rettstaten begynte å ta sin nåværende form fra slutten av 1800-tallet. På det tidspunktet var utviklingen styrt av de etablerte elitene, embetsstanden og byborgerskapet. Alle sammen solide og anstendige mennesker. Utover på 1900-tallet rykket nye middelklassegrupper inn og fylte deres plass i samfunnet. De også var solide og anstendige mennesker. Skal vi tro Store Norske Leksikon var det ingenting i veien med elitens verbale begrunnelse. Den «søkte å tjene fellesskapet på tvers av ulike gruppers interesser.» Men hovedmålet var fra virkelighetens verden og pekte i en annen retning: «Rettsstaten betydde langt på vei opphevelsen av politikken, og representerte en minimums-stat. Den fremste oppgaven var å drive rutinepolitikk basert på lover og regler, og der målet var å sikre borgerne grunnleggende rettigheter, slik som næringsfrihet og eiendomsrett.» (Forfatterens utheving.)

Dette var absolutt ikke noe nytt. Det nye var eksplosjonen i systematisk organisering. Næringspolitikkens forsvar av næringsfriheten bredte seg til alle områder av forvaltningen og bestemte helt eller delvis styringen i alle deler av samfunnet. Den bestemte kommunepolitikk så vel som vitenskap og alt annet. Den bestemte karrieremuligheter for kommuneansatte så vel som for forskere og alle andre.

Næringsutviklingen førte til enorm inntjening og tilsvarende ansamling av makt. Altså vet vi både størrelsen og retningen på kraften. Selv de mest solide og anstendige blir rutinemessig tvunget av makten i de største næringene til å støtte handlinger med utrivelige og alvorlige negative konsekvenser, ofte direkte katastrofalt. De normalt solide og anstendige som fyller de øvrige yrkesgruppene imploderer desto raskere. Nasjonen blir en fabrikk for produksjon av næringsfrihet med tilhørende negative konsekvenser og katastrofer.

Ja, vel. Disse solide og anstendige prakteksemplarene bøyer seg i støvet. Men hvorfor kryper de i tillegg ut av sitt gode skinn for å få denne fysiske og etiske kloakken langs kysten kledd opp som et evangelium?

Situasjonen i krasj øyeblikket

Å finne svar på det spørsmålet kunne blitt ren gjetning, men Newton hjelper oss igjen.

Når så store anstrengelser er nedlagt i å forvandle historien om kloakken til en gladmelding, er det fordi det er en motkraft i aksjon. I form av motforestillinger mot lakseoppdrett. Og motkreftene er store. Vi ser det på intensiteten i evangeliseringen. Uten en unison propaganda i villeste størrelse ville det ikke være mulig å ende opp med en nettokraft som sikrer næringsfriheten.

En avdød manns lover for bevegelse gir oss dermed et innblikk i menneskenes drømmer og ønsker som vi levende hittil ikke har vært oss bevisst:

Vi mennesker har en iboende anelse som forteller oss at gleden eksisterer i større størrelser og er å finne i motsatt retning av den næringsfriheten dikterer. Gleden finnes i et fritt liv i intakt natur. Når vi likevel beveger oss dit næringsinteressene peker, er det fordi styringsverk og beslutningsrekker er konstruert for å redusere motkreftene, skjerme avgjørelsene mot vår innflytelse og bringe oss dit vi ikke vil.

Er dette helt ukjent for oss? Nei! Etter noen år i det daglige liv har vi fått et nøyaktig bildet av situasjonen. Men har lagret det i underbevisstheten. Blant alle de andre sammenhengene som er korrekt registrert av underbevisstheten er tapernes arena; – demokrati ved representasjon.

Talspersonene for det fortreffelige med demokrati ved representasjon har hele tiden sagt vi kan være med å avgjøre gjennom demokratiske valg. Dette tror vi på bevisst når vi møter opp ved valgurnene. Men underbevisstheten vet at ingen viktige beslutninger har vært oppe til demokratiske valg. Ikke én viktig sak innenfor næringspolitikk, utenriks- og forsvars-politikk, bank/finans og lovgivning, helsepolitikk, håndtering av verdens fattigdom, innvandrings- og flyktningepolitikk, skole og utdanning, forvaltning av natur og miljø, utviklingen av bolig- og hytteområder eller dagens merkverdige ordning for lønnsarbeid. Alle viktige valg blir holdt utenfor vår innflytelse og tatt for å sikre næringsfriheten. Demokrati ved representasjon er arenaen vi har fått anvist for å arrangere våre nederlag.

Den store dagen

Samene og resten av Norge har vært gjennom identiske mareritt. Samene har følt det på kropp og sjel gjennom den dressuren som er kalt fornorskningen. Et begrep klekket ut i ånden fra kultur, bevaring, bærekraftig, forbedrede råd, slam-lagune (åpen dam for kloakkslam), vindmølle-park, det grønne skiftet, pandemi, velferd, sosial utvikling, u-hjelp, forsvarsallianse, russisk aggresjon og de andre i nytale.

Wikipedia beskriver fornorskningen slik: «Fornorsking av samer er resultatet av det kulturpresset og den aktive norske assimileringspolitikken som det samiske folk, med sin kultur og levesett, opplevde fra den norske staten og majoritetssamfunnet i Norge fra tidlig på 1700-tallet og fram til moderne tid, gjennom kirke, skole og andre virkemidler. » …»Etter andre verdenskrig vokste den moderne norske velferdsstaten fram. I denne perioden ble assimileringspolitikken gjerne forklart med hensynet til det samiske folkets velferd og sosiale utvikling.»

Vi ikke-samer har vært gjennom den samme typen dressur i tusen år. Hovedgevinsten sett fra de som pusher næringsfriheten er at evangeliseringen de har diktert i så mange århundrer har fullført hjernevasken. I motsetning til samene er vi bli blitt bevisst og kollektivt enige i at det stort sett er bra for Utviklingen når mer natur bygges ned.

Det mest vellykkede grepet i dressuren sett fra den ideologien som er opptakskravet for ansettelse i forvaltningen, er fornorskningen av ordet glede. Glede er blitt så ettertrykkelig jaget fra arenaen hvor spørsmålene om Utviklingen avgjøres at det ikke lenger er synlig innenfor horisonten. Det som til gjengjeld er synlig herfra til evigheten er knapper og glansbilder. Ferdig fornorsket spør vi ikke lenger om Utviklingen er gledelig. Vi spør om den gir bedre muligheter til opp-pussing av badet, flyreiser, skinkestek, øl på boks, fornye de nye klærne våre og få gjort hytta større enn 80 kvadratmeter.

Men sannheten om gleden, hvor store formater den er tilgjengelig i og hvordan den kan spores opp igjen er ikke borte. Den ligger i underbevisstheten.

Hele Norge raver rundt med et innestengt vræl, et primalskrik etter naturretten, “….Vi anser disse sannhetene som selvinnlysende, at alle mennesker er skapt like, at de alle er inngitt av sin Skaper med konkrete umistelige Rettigheter, at blant disse er Liv, Frihet og jakten på Gleden.” (Declaration of Independence) Vi har glemt tilknytningen til naturen og den selvinnlysende retten den gir oss til Liv, Frihet og jakt på Glede. Samene minner oss. En dag får de oss til å huske. Den dagen kommer vi på mer av det selvinnlysende….

“…. når som helst hvor en eller annen Form for Styring blir ødeleggende for disse målene, er det Folkets Rett å forandre eller avvikle den, og opprette en ny form for Styring ved å legge dets fundament på slike prinsipper og organisere dets makt på en måte som for dem synes å gi de beste muligheter til å i varte deres Trygghet og Glede.” (Declaration of Independence)

Om det vedtas å tillate nye anlegg for lakseoppdrett i fjordene i Loppa kan se ut til å være en bagatell for alle som ikke er direkte berørte. Det samme kan sies om et hvert annet anlegg i noens bakgård. Men de små sakene er muligheter for alle som har vært gjennom en vellykket fornorskning til å bli minnet om naturretten. En dag tar betydningen av naturretten fyr. Den dagen blir vi glad i samene.

Jeg ønsker Sametinget lykke til med resultatet av meglingen på vegne av sjøsamiske rettigheter i Loppa 11. og 12. november. Og drister meg til å komme med et råd. – De som løp omkring for å sikre næringsfriheten hadde sikkert gode grunner til å forby runebommene. Ta dem fram igjen og bruk dem!