I) Livet i parken

Artikkel I) i serien: Oss dementiserte i mellom

Vi leter etter en løsning på verdensproblemene. Mange av dem har vært med oss opp gjennom århundrene. Lete-tradisjonen vår er med andre ord ikke all verdens effektiv. Denne gangen begynner vi letingen etter løsninger et bitte lite sted med et fullstendig uinteressant problem.

Særlig mindre enn Loppa kommune i Finnmark (Norge) blir det ikke. Og problemet er komplett uinteressante for resten av verden: Flertallet i kommunestyret ønsker å gi konsesjon til 3 nye anlegg for lakseoppdrett. Blant samene og de som bor der anleggene skal ligge er det stor motstand.

På veien til Loppa tar vi turen innom et sted hvor de har brukt mye tid på å utvikle gode strategier for håndtering av sinnslidende.

Det fortelles at når kvelden nærmer seg på pleiehjem for demente i USA, har en del av klientene en tendens til å bli urolige og ville «hjem». Å bruke makt for å holde dem innenfor dørene fører ofte til aggresjon og problemer. På de mer avanserte institusjonene åpner pleierne derfor dørene til en inngjerdet park med gangveier som går i ring tilbake til institusjonen. De demente, som er opptatt av skotuppene og de nære ting, ser ikke avbøyningen og er snart tilbake.

Strategien har virkelig slått an. Folk i Loppa og resten av Finnmark vet alt om å bli behandlet som demente. De ville ut for å stemme over planene fra den sentrale administrasjonen om å slå sammen Troms og Finnmark til ett fylke. De tenkte dette handlet om en demokratisk prosess med åpent utfall. Etter å ha tråkket runden i den demokratiske parken, – vært innom statlige utredninger, offisiell informasjon, debatter, og til sist valglokalene hvor 87 prosent stemte imot sammenslåing -, var de tilbake under institusjonens tak og sammenslåingen integrert i husreglene.

Dette skal som nevnt handle om en avgjørelse i Loppa kommune og om de sirkulære gangveiene og husreglene som møter folk der. La oss først minne kort om det livet alle vi dementiserte i Norge har bak oss.

Vi har vært på utallige rundturer opp gjennom årene. Noen få av dem på egne ben i form av direkte avstemninger. Men vi har demokrati ved representasjon, de fleste rundturene har representantene våre i demokratiet og pleierne våre i embetsverket tatt seg av.

– Vi stemte nei til EU et par ganger. Da vi kom under tak igjen etter den runden var EØS blitt en del av husreglene. Regjeringen Brundtland hadde i tillegg gitt ordre om at EU’s direktiver i all stillhet skulle slås opp på kjøkkenet etter hvert som de kom i posten fra Brussel og erstatte norsk lov.

– Det var noen høringer og utredninger om Norges tilslutning til EU’s energibyrå ACER som var opprettet for å i vareta EUs ambisjon om et felles energimarked. Etter runden var ACER en del av husreglene.

– Det ble sagt minst mulig om planene for å gi norske og utenlandske selskaper adgang til å anlegge vind-industri i norsk natur. Alt ble ordnet av representantene våre og pleierne. Da rundturen var over, var bygging av store mengder vindmøller på fjellene våre en del av husreglene under navnet «parker». Ut av landet dro norsk natur sammen med bøtter av skattepengene våre, for anledningen kalt «grønne sertifikater» og «minstepris-garantier». Begrunnelsen var laget for dementiserte av andre dementiserte; utvinning og bruk av olje og gass, – som Norge har tenkt å fortsette med -, øker mengden CO₂ i atmosfæren og fører til global oppvarming. Fortsatt økning i CO₂ vil ikke føre til global oppvarming dersom vi har vindmøller som går rundt og rundt når det blåser.

– Det var ikke stort å høre eller se om privatisering av norsk vannkraft, smartmålere, utenlandskabler og Norpol som våre representanter og pleiere i statsadministrasjonen ordnet i løpet av måneder og år innhyllet i røyk og tåke. Hele pakken drev lydløst inn med trekken der ACER hadde tråkket ned dørene til det nasjonale arvesølvet. Ut av landet dro en betydelig del av norsk vannkraft. Kontrollen over strømpriser for folk i fedrelandet forsvant på samme lasset. Lappene for disse delene av husreglene ble i all stillhet slått opp i kjellertrappen sammen med integreringen av finansakrobatikken, den som la ut eierskapet til Norske Skog med busker og norsk kratt til høyst bydende på Wall Street.

– Det var ikke særlig lyd, men etter Brexit så noen det som naturlig å minne representantene og pleierne om muligheten til å invitere Storbritannia tilbake i EFTA og på den måten gjøre situasjonen lettere for alle medlemmene der. I et møte i EFTA stemte regjeringen Solberg likevel i mot. De kunne ikke forestille seg å gi adgang til folk med samme syn på EU som flertallet av oss sinnsforvirrede hadde avslørt i to folkeavstemninger. En ny lapp på kjøkkenet.

– Det var noen beskjedne utredninger før regjeringen Solbergs tilslutning til FN-avtalen Global Compact, plattformen for samarbeid om immigrasjon. Da vi tråkket over dørstokken var det kommet 30 sider byråkratisk spagetti med sukker og kanel på kjøkkenveggen. Men selv FN-sambandet maktet ikke å presentere den uten å tråkke i salaten:

«(Global Compact) kan hjelpe oss å gå fra et reaktivt til en proaktivt modus (til imigrasjon). (….) og være en ressurs for å finne rett balanse mellom (immigranters) rettigheter og staters suverenitet.»

– Kast et blikk på de ordinære valgene hvert 4. år. Med demokrati ved representasjon har vi bare medbestemmelse i bagateller. Vi får ikke være med å bestemme ett eneste avgjørende spørsmål. Ikke i næringspolitikk, ikke i utenrikspolitikk og ikke i forsvarspolitikk.

– Se nå på «Hensynet til arbeidsplassene», den ytre sløyfen her i demokrati-parken, den hvor alle som ikke allerede er skrudd rundt i små-sløyfene ledes pent tilbake til institusjonen. Hensynet til arbeidsplassene er et argument som i utgangspunktet er null verd om ikke fordelingen av arbeid og levebrød var unntatt fra menneskerettighetene og dyrevernet og rigget på en slik måte at samtlige av oss i overflodens verden kontinuerlig står i fare for å miste hus og hjem. Dette forbløffende arrangementet ble tatt inn i husreglene lenge før vi fikk en stemme.

– Og gud bevare oss, se på Bomben vi har midt i blant oss og omfavner som det skulle være julenissen med gavene, den økende mengden «goder» som blir pålagt kommuner og fylker å yte til oss innbyggerne. Her legger staten ned det tikkende budsjettunderskuddet og tilhørende akutte behovet for å akseptere hva det enn er næringslivet finner på.

– Da Korona-nedstengningen var over oss trodde noen vi var i et demokratisk land og stilte spørsmålet: Hvem kom med forslaget om nedstengning av Norge? Regjeringen nekter å svare. Hvem som kom med det er hemmelig. Så her står vi med oppbrettet skjorte i påvente av en vaksine foreskrevet av de samme menneskene som sitter på kontorene sine og vet at vi kanskje ville nektet å ta den om de hadde fortalt oss hvem forslaget kom fra.

Vi tar nå fram saken om de 3 konsesjonene for laksoppdrett og bruker den reviderte innsikten vi har fått av gjeldende prinsipper for styring. Situasjonen i Frakkfjord, Marøya Øst ved Bergsfjord og Silda Øst er at samene og de andre som får ulempene i fanget er sterkt imot. Blir det gitt nye konsesjoner viss flertallet i kommunen er for? Ja. Blir det gitt nye konsesjoner viss flertallet i kommen er imot? Ja. Etter noen flere runder i parken.

Blir representantenes forslag til løsning på viktige nasjonale saker gjennomført dersom flertallet av oss er for? Ja. Blir representantenes forslag til løsning på viktige nasjonale saker gjennomført dersom flertallet av oss er i mot? Ja. Etter noen flere runder i parken.

Situasjonen blant oss dementiserte her på pleiehjemmet kort oppsummert: Ingen viktige valg avgjøres ved demokrati, samtlige avgjøres ved diktat.

Det foregår på denne måten: I bunnen legges hensynet til arbeidsplassene, denne øde øy i vår innovative tidsalder. Deretter monterer staten en trakt hvor den kan fylle på tikkende budsjettunderskudd i kommuner og fylker, disse installerer i panikk en tappekran for støtte til en hvilken som helst ulempe næringslivet trenger fri eksos for. Så lages det administrative og demokratiske enheter som er store nok til at de som får belønningen og ikke blir berørt av ulempene er flere enn de som får både belønningen og ulempene og synes prisen er for høy. Er motstanderne i flertall lokalt, flyttes beslutningen til en større enhet slik at de blir i mindretall. Når det ikke er mulig å finne enheter store nok til å få redusert motstanderne til et mindretall, flyttes beslutningen over til en liten klikk sentralt. Når det er fare for opptøyer på institusjonen, tas beslutningen i hemmelighet.

Er det noe erfaringen dundrer på dørene til våre dementiserte sinn for å fortelle oss, så er det at vi skal komme oss ut av fortryllelsen fra de fagre ordene; «park», «grønn», «bærekraftig», «sikkerhet», «frihet», «arbeidsplasser»,….. Når noen nevner «demokrati», – hopp over gjerdet og legg på sprang. Glem hva de sier, banker erfaringen på våre stengte dører. Se på hva de gjør og resultatet av hva de gjør.

Demokrati ved representasjon er overlegent selv de skarpeste konkurrentene i diktatur. Ved å holde dørene åpne ut til rundkjøringen med sittegruppene og blomsterbedene kan park-diktaturet ordne saken i en konfliktfri og hyggelig atmosfære.

Kan du gjøre noe for å motarbeide park-diktaturet? Ja. Du kan ta 1. skritt mot en løsning:

Områdene hvor vi lever og leker, vår elskede Playground, er under angrep. Nødropene fra mennesker som må betale for en beslutning de ikke selv kan styre, representerer dine nødrop for din Playground. Når du hører disse nødropene, – støtt dem. Om det gjelder Playground langt borte? Støtt dem. Når du ikke aner hvorfor akkurat disse verdiene er viktige for de som lever der? Støtt dem. Når du er uenig med dem? Støtt dem.

Og om du ikke vet om noen i akutt nød? La de solid utdannede representantene og spesielt pleierne i næringslivet, utenriks- og forsvars-departementet hjelpe deg. Når de har tatt utgangspunkt i vårt moralske ansvar som nasjon og pekt ut hvilken part vi må støtte, er jobben gjort. Støtt motparten.

Er din Playground under angrep? Av utenlandskabler? Privatisering av kraftverk? Generell forvaltning av det norske arvesølvet? Handelsavtaler? Flyktning- og innvandringspolitikk? Vindmøller? Urbanisering? Base for atomubåter og atomvåpen? Fortetning i hyttefelt? Bomringer? Nedbygging av dyrket mark? Korona-nedstengning? …. (Vi kan ikke holde på med dette hele dagen.) Din støtte til andres nødrop er en bumerang. Den kommer tilbake og treffer deg med hjelp til å redde din egen Playground. Jo lenger ut i verden du strekker støtten og jo mindre interessante problemene trenger å være for deg før du rekker hånden ut og støtter, desto mer samlet kan vi stå mot park-diktaturet.

Dette er hva en samlet samenasjon og vi andre som bor i disse områdene forsøker å verne om.

Edens land. Vernet av samene gjennom tusen år klok forvaltning.