«Er det ikke moroa det gjelder, er det ingen som rikker seg.» Sitatet er ikke fra Newtons nattbordskuff, men fra en bok om barneoppdragelse. Det finnes et nokså overraskende eksperiment med ekstrem Glede som gir grunn til å rikke seg. Og som samtidig sier litt om hvor vi er nå.
Mange av oss leser alternative nettsider som The Intercept, Paul Craig Roberts, Caitlyn Johnston, 21st Century Wire, John Pilger, Steigan.no, AntiWar, The Saker, Democracy Now!, osv. Vi håper tilgang på fakta vil utløse oppstand og bevegelse mot en lysere framtid. Det ville vært fint. Men har vi belegg for å tro det? Eller er denne troen bare en fast del av landskapet langs veien Makten har ledet oss på i ti tusen år?
Historien gir i alle fall godt belegg for å påstå én ting. De ideene som har levd side om side med den dikterte massebevegelsen har ikke vært tilstrekkelige. Ideene om sosialisme, fred, humane verdier, Gud, dommedag, himmelsk paradis eller hensyn til naturen er blant de som ikke har rikket mange nok.
Det er her The First Unified Theory kommer inn. Og fremfor alt eksperimentene som bekrefter den. De viser oss en overraskende erfaring, i form av ekstrem Glede. Ikke himmelen, men her nede på bakken. Enkelt sagt går eksperimentet ut på å gjøre en kortvarig sabotasje av samtlige ideer vi lever etter til vanlig. Resultatet og detaljene i oppsettet for eksperimentet finner du her. Det er ikke nødvendig at du forsøker det på deg selv. Det holder med å lese om det. (Før du bestemmer deg for å forsøke det bør du i tilfellet lese avsnittet Advarsel.)
Utgangspunktet for det gledesnivået vi regner som normalt er vårt normale liv som forsøkskaniner her på planeten, i denne sammenhengen kalt Eksperiment 0. Sabotasjen av tankesettet bak vårt normale liv blir kalt Eksperiment 1. Sabotasjen er mindre dramatisk enn det høres ut. Det er kun er en kortvarig mental begivenhet i form av en øvelse/meditasjon med lukkede øyne. Den er ikke lett å få til. Men det er lett å dra kjensel på vanskelighetene. Når vi nærmer oss selve sabotasjen, punktet hvor vi slipper tak i samtlige ideer vi tror på, hele tankesettet vårt, – dukker frykten opp i stadig mer uinnpakket og rå form, til sist som naken dødsfrykt. Vår spontane sensur ser ut til å være drevet av den frykten. Og den automatiske sensuren oppviser forbløffende motstand selv mot et eksperiment med svært kortvarig sabotasje av de normale tankene og følelsene.
Motstanden / innvendingene som melder seg i forbindelse med Eksperiment 1 er verd noen ord. Og den er mer kompakt og lettere å studere dersom du leser kortvarianten eller artikkelen som presenterer The First Unified Theory, teorien Eksperiment 1 (og mer utførlig Eksperiment 2) bekrefter. Motstanden forteller ikke noe om hvorvidt disse tingene er irrelevante eller ikke, usanne eller ikke. Den sier at vi nå berører noe vi har sterke meninger om fra før. Det bringer oss til noe i The First Unified Theory som er like interessant som eksperimentene: Loven om spin-off ideenes speiling av master ideen.
Master ideen er i korthet kosmologien til hver enkelt av oss: ideene om hvordan universet / verden er bygget opp og virker og hvilke muligheter det gir oss. Spin-off ideene er alle ideene vi utvikler for å håndtere livet i en slik verden.
Konsekvensen av den lovmessige sammenhengen er dramatisk. Når vi har en master ide (alle har én enten de vet om det eller ikke), lever vi i en forestilling som er vanntett mot ideer fra andre master ideer. Grunnen er at kriteriene våre for troverdighet, for eksempel fornuft, sannhet, moral, også er spin-off av den master ideen vi praktiserer. Dermed er de automatiserte bekreftelser.
Vi kan se og høre om andre ideer og andre erfaringer, men kriteriene vi benytter for å måle ut de ideene og erfaringenes troverdighet vil automatisk redusere verdien av dem og bekrefte det trossystemet vi allerede har.
Troverdighetskriteriet vitenskap for eksempel, blir uten at vi legger merke til det degradert fra revolusjonerende verktøy for smadring av etablerte forestillinger, til automatisert forsvar og fremme av den materielle hovedteorien (kosmologien) som utgjør vitenskapens etablerte master ide. Det jeg fikk med hjem etter 5 år på Matematisk- Naturvitenskapelig Fakultet var en 2300 år gammel forestilling og et hellig kall om å gå ut i skolesystemet og gjøre alle til den forestillingens disipler.
Troverdighetskriteriet demokrati er også litt interessant etter som det er en del av landskapet omkring den dikterte masseforflytningen. Demokrati ved representasjon er i offisiell informasjon dresset opp som det ypperste av styringsverktøy, opphøyet fra menneskehetens nedsynkning i diktatur og handlingslammelse til en rungende frihetside med jordens fremtid i sine blomstrende hender. Erfaringene av å leve i et slikt demokrati har ingenting å stille opp mot den lovmessige speilingen av master ideen.
Her ser det ut til at vi er nå. I et utvalg master ideer med religiøse, vitenskapelige, eller politiske forskjeller. Alle sammen vanntette. Alle unisont enige om mangelen på jordisk Glede. Og alle uten evne til å rikke noen.
Klarer vi noen sinne å reise oss og komme oss ut av geleddene? Eller står vi foran ti tusen nye år med taktfast marsj inn i vårt stadig krympende reservat?
Skal vi dømme etter erfaringene fram til i dag, er det ingen grunn til optimisme. Alt kommer til å bli som nå. Men skal vi dømme etter den nye og empirisk overlegne hovedteorien, The Frist Unified Theory, ser alt ut til å bli helt nytt. Vi har for første gang grunn til å rikke oss.
Men for å konvertere til «helt nytt» må tilstrekkelig mange vite at grunnen til å rikke seg har ankommet!
De store spørsmålene ser da omtrent slik ut:
Er vanlige mennesker klare til å sette seg inn i den nye hovedteorien og bedømme den på egen hånd, uten å vente på Establishment?
Er vanlige mennesker klare til å spre den nye hovedteorien til tilstrekkelig mange?
Detter er avgjørende spørsmål. Bare du kan svare.